Ikke Alene på Facebook :-)

Velkommen inn til Facebook
https://www.facebook.com/ikkealene

Tanker........

Jeg burde ha fortalt dere om så mye; delt med alle lesere hva som skjer inne i en sjel som dypt der inne fremdeles er et overgrepsbarn i perioder av gangen. For det er nettopp det som skjer. I dag er jeg over 40 og i perioder bryter jeg sammen, sånn helt innvendig.

Jeg tror ikke noen av de jeg bor sammen med forstår hva som er årsaken. Ingen forstår hva som skjer, men jeg vet at jeg endrer meg. Jeg får kortere lunte, blir ofte lei meg, forstår ikke helt meningen med noe og føler at verden går imot meg sånn nesten kosmisk.

Når man er ekstra sår i perioder så mottar man også informasjon anderledes, en spøk kan bli kritikk, en kommentar kan bli hovmod og lignende. Dette er ikke så lett å leve i.

Jeg er av dem som får det sånn. Jeg har liksom mer enn nok med å holde hodet over vannet og prøve å ikke dra med meg min skjønne familie ned til dit jeg er. For jeg befinner meg ganske så mye lengre ned enn det som vises på meg i perioder.

Når jeg er inne i disse vakuumperiodene så spør jeg meg ofte hva som er legitime årsaker til å reagere og hvor jeg er hårsår eller overreagerer på annen måte. Jeg finner det sjelden ut men jeg skulle ønske alle kom med et stempel i panna på hvordan de føler det for meg. Da kunne jeg sett at «Jeg er glad i deg»-stempelet i panna på dem når de sa «Hvordan går det med den dietten din da?» eller jeg kunne sett «Jeg er en av dine beste venner»-stempelet når noen sier at jeg er kanskje i overkant engasjert enkelte ganger. For det jeg FØLER er ikke det. Jeg føler at jeg oppdager at jeg egentlig ikke er særlig godt likt. At jeg ikke blir satt pris på, av gode årsaker selvfølgelig, fordi jeg ikke er verdt så mye verken som venn, kone, familiemedlem, mor eller annet.

Noen ganger er disse periodene tøffere enn andre ganger. Jeg kommer meg alltid opp igjen og dukker opp som en fiol om våren der jeg presser meg plass i snøen for å slikke av solens varmende stråler.

Hadde det ikke vært for en voksen mann da jeg var liten, hadde jeg ikke trengt å ha det sånn. Jeg hadde ikke trengt å føle isoleringsbehov, skam og ha dårlig selvbilde. Men han ble seksuelt tent av meg da jeg var 5 og da bestemte han at livet mitt skulle være som dette. Mange menn og kvinner har tatt denne avgjørelsen på vegne av sine barn, andres barn, sine barns venner, naboer ….. vi er mange som må leve marerittet og dets konsekvenser livet ut.

Jeg ønsker meg en lang periode med sol, ikke bare ute, men inne i meg. Jeg ønsker å våkne om morgenen med pågangsmot og glede. Jeg ønsker å være i stand til å bry meg om det som er viktig og ikke bry meg om det som ikke er viktig. Jeg ønsker å fjerne meg fra destruktive bekjentskaper som ikke gjør meg godt. Jeg trenger det.

Han ville det ikke slik…..

Marerittet; Ditt barn er utsatt for overgrep

Hun kommer hjem til deg , hun gråter. Hun har nettopp vært full (i alt for ung alder) og hun har knust vinduet til butikken der dere bor….. Hun kler seg i tynne, utfordrende klær og hun sminker seg til hun ser ut som en gatejente.
(Eksempelsvis)

Nå gråter hun…… og hun sier:

«Mamma…. husker du Toralf? Han som jobbet som vaktmester på skolen?»

Du begynner først å tenke på hvem denne Toralf er, så starter de andre tankene …. hva i all verden er det hun sier? Hva har Toralf med dette å gjøre? Han flyttet jo for flere år siden? Var det ikke han som bodde…..? Han har vel ikke gjort henne noe? Har han? Neiiiiiiii!

I det øyeblikket du forstår at en voksen person har vært slem med ditt barn, ikke bare slem men av en sånn art og grad at du nesten ikke klare å tenke på det engang… I det øyeblikket du forstår at en voksen mann har utført seksuelle handlinger med ditt kjære elskede barn…. I det øyeblikket endres ditt liv på 1 sekund.

Du vet ikke lenger hvordan du skal forholde deg til din datter. Du begynner å forstå at alt hun har gjort og vært med på; alle kranglene dere har hatt, alle hintene fra henne… klærne, frisyren… ALT har vært et rop om hjelp. Og DU har ikke vært der for å hjelpe henne.

Det er vondt. Jeg vet. Fryktelig vondt.

Mange spør meg hva de skal gjøre, hvordan de skal være for sine venner/familiemedlemmer som har vært utsatt for overgrep. Dette finnes det ikke noe godt svar på, men en fellesfaktor tror jeg at jeg tørr å si at vi har. Vi ønsker/har behov for å være akseptert og respektert. Vi har måttet lyve om så mye i vårt liv på grunn av denne voksenpersonen at når vi først har bestemt oss for å legge kortene på bordet og fortelle om alt så ønsker vi/har vi behov for å bli trodd. Og akseptert. Og holdt rundt.

Oftest har vi behov for et sted vi kan komme å bare være. Bare eksistere å være trygge. Kjenne på at her, i dette rommet, er vi 100% akseptert og velkommen. Vite at på tross av alt er vi elsket, behøvet og gitt rom for.

Jeg tror også det er viktig at foreldre og søsken (og besteforeldre) får en mulighet til å snakke med noen som skjønner utfordringene rundt overgrep. Jeg skulle likt å sagt at dette gjerne kan være en snill nabokone eller en venninne som selv har vært utsatt for det samme, men jeg mener ikke det faktisk.

Du trenger et utenforstående perspektiv, du trenger noen som kan dra hodet ditt ut av sanda, Jeg sier ikke du må benytte deg av psykolog, for dette skremmer mange. Men en psykiatrisk sykepleier som alle kommunene nå har tilgjengelige, en annen helsearbeider som kan sette deg i kontakt med terapauter/rådgivere som kan snakke med deg om dette.

Om du er her inne å leser og ikke helt vet hvem du skal snakke med eller hvordan du skal gå fram, kan du kontakte BRIS (Kompetanse og støttesenter mot seksuelle overgrep) på telefon 800 57 000 , døgnåpen og gratis telefon der.

Det eneste som er helt sikkert IKKE nytter er å tie det stille. Gjør meg det at du ikke tier. Det er så vondt! Både for meg, for deg og for den du kjenner som er utsatt for overgrep.

Vi er alle noens baby; vi har noen ganger behov for å bli tatt vare på.

Klem

To tanker i hodet samtidig

Hei du

Jeg har fått et par henvendelser/kommentarer som går på «livet går videre», «livet er så mye mer enn smerte» og/eller «Håper du har det bedre» og varianter av disse.

For å oppklare endel ting og slik at leserne mine forstår MEG (Og sikkert andre som har vært igjennom dette med overgrep):

1:
Jeg er en voksen dame med et helt normalt liv. Mann, barn, sykdommer, huslån, bil med 4 dører, utdannelse, pass og en fantastisk oppskrift på sjokoladekake. I TILLEGG er det slik at jeg har en konstant murrende irritasjon i livet mitt. En smerte som noen ganger er gnagende, andre ganger bare som en liten irriterende sang langt bak i bakhodet. Denne melodien minner meg på at jeg er et overgrepsbarn og at jeg OGSÅ må leve med endel konsekvenser av disse overgrepene til evig tid. EVIG. Dette er ikke noe som «går over». En voksen person bestemte at mitt liv skulle være preget av dette i større eller mindre grad til evig tid.
Det å si «Du må ikke la dette overskygge ditt og datt» til et menneske som er utsatt for overgrep er å legge et ansvar på mennesker som det ikke har. Det er ikke mitt ansvar at jeg har det vondt. Det er en voksen mann sitt ansvar og det er jeg som må leve igjennom det. Uansett hvor mye psykologer vi går til eller hjelp vi får så vil hendelsene ALDRI forsvinne. Så en viss form for smerte over dette vil alltid være der. Prøv å forstå i stedet for å komme med gode råd. Jeg er en kvinne på 40 år. Jeg kan dette med å leve. Med både det ene og det andre. Om jeg har vondt, gi meg en skulder å gråte på, ikke et notat med gode råd om hvordan å bli kvitt smerten.

2:
Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig, både for dere som skal forstå seg på dette med sekundærreaksjoner på overgrep og for oss som har opplevd det.
Jeg er heldig, jeg er utstyrt med et velfungerende hode og en medfødt kritisk sans. Jeg har klart meg finfint! Men jeg får faktisk skeptiske kommentarer av den grunn også…… «Hva er det hun IKKE sier» «Hvordan kan hun, med alt det hun har opplevd, være så normal?? Nei, her er det noe som ligger dypt som ikke kommer opp» osv osv…..

Hvordan skal vi vinne en normalsituasjon for oss selv om ikke alle sammen snart lar oss få være som vi er. Enten MED alle smertene eller HELT NORMALE?

La meg gjerne vite at du har dine armer åpne for en klem , eller ditt kontor åpent til konsultasjon, den dagen jeg IKKE har det så bra! La meg vite at jeg har et sted å gå til når jeg gråter. Den dagen jeg ikke har lyst til å stå opp; da hadde det vært fint å vite at jeg kan stå opp å oppsøke deg. Jeg er trygg hos deg. Men vær så snill å la meg ha mine gode perioder! Jeg er frisk, aldri tatt en tablett av psykiske årsaker i mitt liv! La meg være normal også!

3:
Selvfølgelig har jeg det bedre! Jeg har det helt ok! Jeg har ikke tro på at man skal dvele all verdens tid i overgrepene man er utsatt for. Om man skal bruke energi på dem så skal man bruke energi på å bearbeide dem, bli kjent med dem og anskaffe seg oversikt over hvordan det vi har vært utsatt for har påvirket våre liv og kommer til å påvirke våre liv. Videre tilrettelegger vi og så forholder vi oss til sakens kjerne slik som den er og så går vi videre. Ikke fordi det er så forbanna lett, men fordi vi MÅ . I dag er jeg ikke redd for et eneste menneske på denne jord. INGEN klarer å få meg til å skjelve av angst. Jeg bryr meg katta i om noen mener noe om mine utradisjonelle valg i livet og jeg er trygg i meg selv. Jeg har det helt ok! Takk.

4:
At man snakker om det man har vært utsatt for, i mitt tilfelle fordi jeg ønsker at alle de der ute som trenger noen å identifisere seg med, betyr ikke at man luller seg inn i sin egen grusomme historie og bare ønsker å ha fokus på dette. Det betyr at man er bevisst på historien, bevisst på hva dette gjør med en. Det betyr at man kanskje er i en periode der man må tilrettelegge livet etter den bagasjen man bærer. Dette kan ta tid. For noen lang tid, for andre ikke like langt.

Om jeg skal få be om 1 eneste ting. Om du skal være noe for noen som er utsatt for overgrep. Vær den som er der uten at vi trenger å fortelle. Vær den som stryker på kinnet og smiler uten å spørre. Kok en kopp kaffe/kakao/te og bare vær sammen med oss. Uten betingelser. Helt ærlig. DET er vanskelig det.

Bilder: Google

Hvorfor er en smerte mer verdt enn en annen?

Kjære deg

Vi som har opplevd overgrep bærer mye smerte. Denne bærer vi ofte helt alene og samtidig som vi oppfører oss helt som forventet av oss. Dette gjør smerten større noen ganger.

I perioder er smerten svakere enn i andre perioder. Og andre ganger er den så intens at man nesten ikke får puste. Allikevel skal man måtte oppføre seg som forventet av en ungdom, en mamma, en student eller en kone.

Det er bare de av oss som har levd med denne eksakte stikkende smerten som forstår omfanget av dette. Som forstår blikkene vi møter noen ganger, der vi på tross av smilet hos vår nye venninne ser smerte. Den smerten vi selv bærer på. Den er lett å kjenne igjen. For oss.

Noen ganger lurer jeg på om vi en gang skal komme til et samfunn der senskadene fra overgrep blir akseptert og vi får de tilretteleggingene vi trenger i studier, jobb, privatliv.

Akkurat i disse dager er det bilder av en tapper gutt som overlevde en brann og som lever med kroppen full av skader. Lille tapre Even som må lære seg å leve livet sitt på en annen måte.

http://roysta13.wordpress.com/2012/11/23/even-7-er-hele-norges-forbilde/

SÅNN er det jeg føler meg. Med de samme skadene som Even og alle andre som har lignende skader. Jeg forstår ikke hva som er årsaken til at ikke andre mennesker ser det samme som meg. Jeg er skadet og i smerter.

Og det går ikke over. Det blir ikke slutt.

Men det blir bedre. Det blir bedre og bedre hver dag og i perioder er det faktisk så bra at du nesten glemmer den pågående stikkende smerten. I perioder kan du le helt uten at du stopper midt i latteren fordi du husker. I perioder som kan være lange kan du bare nyte livet. Så kommer det tilbake til deg og slår deg i magen som en glødende ildkule.

Men vi, vi som lever slik, vi har ikke rett på senskadeerstatning. Vi har ikke rett på å få alt det vi husker på, men hadde glemt da vi var unge, opp og tillagt en sak. Fordi det er forfallsdato på det de voksne gjør med barn. Det er bare straffbart en stund.

Å ha sex med et barn er kun straffbart i alt fra 10-20 år. Når den tiden er gått slutter handlingen å være rammet av lovverket…. så jo flinkere en overgriper er til å true, til å få deg til å holde kjeft, jo mindre straffbare er hans/hennes handlinger.

Jeg vet ikke hvordan vi skal kunne ta fatt på alt dette. Det er grusomt at ikke politikere har slikt på dagsorden…. vår smerte er da like reell selv om den ikke syns?

Min smerte forsvinner aldri. Den er plassert der av en voksen mann og jeg er ikke ansvarlig for den. Allikevel er jeg blitt ansvarlig for å bære den med verdighet. Bære den slik at andre ikke blir belemret med den. Bære den så den ikke går utover andre. Bære den   uten å vise det slik at jeg kan delta i livet på en måte som synes akseptabel for omverden.

Jeg må betale behovene mine selv. Den bittelille erstatningen jeg fikk for 24 år siden forsvant fort. i over 20 år har jeg vært ansvarlig økonomisk for alt som måtte dukke opp av behov i forbindelse med min opplevelse.

Er det riktig?

Hvorfor er noen arr mere verdt enn andre?

Alle bilder googlet

Din drikking kan oppleves som overgrep!

Alle overgep er ikke seksuelle. Og alle overgrep skjer ikke av voksne grisete menn som tar på barn. Overgrep kan skje i de næreste av relasjoner. De kan skje i heimen og uten at det blir oppfattet som overgrep.

Å ta seg en liten en……

Å være beruset sammen med sine barn er ikke bra. Å være beruset sammen med sine barn oftere enn en gang i ferien og en gang til jul er kritikkverdig. Å være beruset sammen med sine barn ,eller mens dine barn er hjemme, «en gang i blant» er overgrep.

«Selv om de ungdommene en møter ser lykkelige og velfungerende ut stemmer det ikke alltid med virkeligheten. Nøkterne anslag fra Folkehelseinstituttet forteller at minimum 90.000 norske barn lever med minst en forelder som misbruker alkohol»

Barn er født med antenner som fanger opp stemning blant mennesker eller i et rom. De senser at noe er galt og de sier ingenting. Når de får spørsmål om det så svarer de gjerne i foreldrenes favør også… uansett. Tenk bare på de fæle sokkene du fikk av farmor til jul da du var liten… du sov med dem den natta selv om de stakk og klødde, slik at farmor skulle se at du ble glad, for da ble hun også glad. Sånn er barn. Derfor er det lett å benytte seg av det. For oss alle.

«Når mamma tar kveldens fjerde glass med vin, skrur hun av radaren for hvordan barna hennes har det. Hun ser ikke uroen i blikkene deres eller klumpen de har i halsen.»

Barn skal ikke under noen omstendighet leve sammen med foreldre som drikker og/eller ruser seg jevnlig. De skal ikke være på besøk hos noen som gjør det heller. Rus og barn hører ikke sammen. Nei, jeg snakker ikke om 1 glass vin til maten. Jeg snakker om 1 glass vin mens du lager maten, 2 glass vin under middagen og noe godt i glasset etterpå. Eller varianter/eskaleringer av dette.

Argumentene til mange foreldre er at «Men jeg er da ikke full» …… mitt svar er at det er ikke fylla som er overgrepet. Det er at DU tar tryggheten bort fra ditt barn. Og barn trenger tryghet for å utvikle seg på en normal måte. Du drikker akkurat nok til at du ler/fniser litt mer/oftere, du får et annet stemmeleie, du sier ting du kanskje ikke hadde sagt på en normal hvit dag, du snakker om tema som kanskje har fått ligge under teppet en stund, du blir ekstra koselig og glad i barnet ditt…… og alt dette skaper utrygghet. Etter noen glass vin blir et stryk på kinnet et hardt klyp i kinnet uten at DU legger merke til det og uten at barnet sier noe. Men barnet tenker og funderer og konkluderer. På barns vis.

Og du stjeler tryggheten fra barnet ditt fordi du vil drikke noen glass vin.

Du skylder ditt barn at det får vokse opp i de rammene som er de mest mulig optimale rammene du kan gi et barn. Det inkluderer at du ikke skal drikke alkohol mer en til sjeldne spesielle anledninger.

Barn som vokser opp med en eller begge foreldrene som misbruker alkohol opplever ofte:

• Brutte løfter.
• Uforutsigbarhet – handlingsmønster og stemning i hjemmet er avhengig av alkoholmisbrukerens dagsform.
• Betydelig skamfølelse, spesielt overfor venner.
• Vold, trusler om vold eller verbal trakassering mot barnet eller andre i familien.
• Overtakelse av ansvar og oppgaver i hjemmet som overskrider det barnet bør ivareta.
• Isolasjon og taushet, både innen familien og utad.
• Lojalitetsforvirring – hvem skal de holde med?
• Frykt for tap av foreldre ved død, skilsmisse, lange sykehusopphold osv.
• Store og usagte forventninger om å ta hensyn til foreldrenes dagsform.

Hos barn fra hjem med alkoholproblemer kan man ofte observere:

• Konsentrasjonsproblemer
• Skoleskulk
• Mestringsproblemer
• Atferdsavvik
• Rastløshet
• Tretthet
• Følelseslabilitet
• Søvnproblemer
• Angst
• Spisevegring

Jeg skal ikke ta fra noen vinglassene deres. Alle skal få drikke så mye de vil for meg, så lenge de ikke har barn der. Da skal de la være. Enklere enn det kan man knapt få det.

Og kan du ikke gjøre det er kanskje problemet større enn du vil innrømme?

Kilder:

http://www.ungdomsarbeid.no/tema/rus-tema/a-mote-ungdommer-fra-hjem-med-alkoholproblemer/

http://www.aftenposten.no/meninger/Nr-alkohol-gr-foran-barna-6694741.html

http://nhi.no/foreldre-og-barn/foreldre/livsstil/alkoholmisbruk-folger-for-barna-8745.html?page=4

Til deg som er barn/ung

Jeg skriver mye om ordet overgrep. Det er jo et ord som vi bruker uten å tenke på at det kan være vanskelig å forstå. Og når man er barn eller ung kan ordet overgrep høres veldig seriøst og skremmende ut. Jeg skal prøve å forklare deg hva det betyr .

Overgrep er når et menneske krenker (skader) et annet menneske sine rettigheter.

Dine rettigheter som barn er det viktige politikere som har bestemt at du skal ha. Dine rettigheter er skrevet ned i noe som heter barnekonvensjonen og der står det blant annet:

*Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.
* Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme.
* Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner.
* Barnet har rett til beskyttelse mot alle former for seksuell utnyttelse og misbruk. For å verne barn mot slik utnytting skal staten sette i verk alle nødvendige tiltak, nasjonalt og internasjonalt.

Dette er bare 4 av 42 punkter. Om du vil kan du lese alle punktene i denne bestemmelsen her:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2000/barnekonvensjonen-kortversjon-norsk.html?id=87582

Dette betyr egentlig at ingen voksne har lov til å ta på deg, på kroppen din, på en måte som ikke er naturlig eller normalt. Altså: En voksen kan ikke ta på tissen din. Du skal heller ikke ta på tissen til en voksen. Ingen slike seksuelle ting er lov mellom barn og voksen. Slike ting skal skje KUN mellom voksne mennesker. Barn og unge skal ikke være nødt til å være med på slike ting.

Allikevel så er det jo slik at dette skjer. Det skjedde med meg. Kanskje skjer det med deg? Jeg vil at du skal vite at om du snakker med helsesøster, rådgiver på skolen, læreren din, legen din, en psykolog (som er en lege som kan mye om tanker og følelser) om det som har skjedd så betyr ikke det at du må snakke med politiet og at alt kommer ut. Du kan snakke med disse menneskene uten at historien kommer ut. Vit at både leger, psykologer og andre som jobber med helse (som helsesøster, sykepleiere og lignende) har taushetsplikt og ikke MÅ si noe videre.

Det kan være en god start å begynne der. Å snakke med noen av dem. Så trenger du jo ikke å bestemme deg for å gå videre med saken før du føler deg tryggere og har fått det litt bedre inne i deg? Det kommer til å føles litt lettere inne i deg når du forteller det til noen … jeg vet.

Overgrep gjør at du kan bli både redd, lei deg, sint, frustrert , irritert, kvalm eller alle disse samtidig! Det er dessverre slik at man ikke blir BRA eller BEDRE med en gang man begynner å snakke med noen. Noen ganger tar det lang tid før du kjenner at du ikke er så kjemperedd lengre eller at du ikke er kvalm hver eneste morgen når du våkner eller at det blir lettere å puste.  Det tar tid kjære deg. Dette er det dessverre ikke så mange som tenker på å fortelle deg så noen ganger har jeg opplevd at jenter og gutter som har begynt å snakke med legen sin , ikke vil fortsette å snakke med dem fordi de ikke føler seg bedre sånn med en gang.

Jeg tenker litt sånn at ofte så foregår det ekle, overgrepene, over lang tid og man har levd lenge med å bære på disse tingene. Da er det kanskje ikke så rart at det tar tid å føle seg litt bedre?

Jeg vil si til deg at det er verdt det! Alt er verdt det til slutt! Du kommer til å finne en metode for å leve med det som har skjedd deg og du kommer til å finne en vei ut av det som tar pusten fra deg. Om en tid så kommer du til å le ubekymret igjen 

Sannheten kommer aldri til å forsvinne. Du vet jo hva som har skjedd og det som skjedde forsvinner jo aldri. Det som når du sykler og så faller du og kutter opp kneet ditt. Du må til lege for å sy noen sting (dette kan vi sammenligne med at du går til lege for å snakke om det som har skjedd) og så gror jo dette såret etter hvert og du fjerner stingene (dette kan vi sammenligne med at legen faktisk hjelper deg og fjerner det som er verst inne i deg, nemlig å bære på hemmeligheten helt alene) og så blir det sånn at du både løper og sykler igjen uten problemer, men du har et arr på kneet ditt. (Dette kan vi sammenligne med at du kommer til å leve et normalt liv etter hvert men du kommer alltid til å ha det lille arret som gjør at du husker det som skjedde deg.

Vit at du ikke er alene. Jeg er her. Mange er her. Vi er sterke sammen!

Stor klem!

Truet til taushet

Jeg kjenner mange kvinner med overgrepshistorier. Mange er så grusomme at de fortjener en bok i skjønnlitteratursjanger …. Historiene de bærer på må man rett og slett ta innover seg som om det var en film, et teaterstykke;  en overført sannhet som ikke er helt gjeldende på en måte.

De aller tristeste historiene jeg har fått fortalt er de som ikke kan, ikke tør eller har blitt truet til taushet. Og de er det mange av! Det er så mange at til og med jeg blir sjokkert av omfanget!

Overgriperen, eller noen av hans umiddelbare nettverk , sitter ofte i samfunnsviktige posisjoner. Prest, Lennsmann, Rektor, Ordfører, Leder i klubber/menigheter/organisasjoner eller han/de er medlemmer av populære grupperinger som musikkband, kaptein på fotballlaget, skuespiller, modell….osv….

Overgriperen eller nettverket bruker ofte sitt lukkede miljø til å true.

«Dette er det best for deg selv at du holder kjeft om, jeg er tross alt lensmann her. Hvor langt tror du virkelig din sak kommer i systemet?»

«Hold kjeft om dette, husk at jeg er en av regionenes mest populære. Jeg kan skape helvete for deg»

«Om du sier noe om dette skal jeg sørge for at din søster som er avhengig av min etat, ikke får den hjelpen hun trenger»

«Om dette kommer ut vet du at jeg har makt til å sette hele din familie opp mot deg»

Er det barn som blir utsatt for overgrepene er truslene desto barnsligere. Min overgriper, en prest i pinsemenigheten, sa alltid:

«Om du sier dette til noen så skal jeg drepe din pappa, dele han opp i små biter, steke han i ovnen og gi han til deg så du får spise»

Andre eksempler er:

«Dette er helt vanlig , alle gjør slik, men det er ikke lov til å snakke om det. Om du snakker om det kommer mamma til å dø»

«Gud vil at vi skal vise vår kjærlighet på denne måten. Gud vil også at vi aldri snakker om det og det er best å gjøre som Gud vil, for Han har all makt i både himmelen og jorden. Og husk at i himmelen bor «Passop», vi vil ikke at Gud skal være slem med «Passop» vel?»

Og lista er lang og lengre enn lang, dessverre.

Det som er felles for absolutt alle truslene er at de er skapt for å treffe akkurat det ene konkrete offeret. Trusselen er designet akkurat for den ene personen, for overgriperen har overtaket der og da og VET DET! Han vet hvordan han skal få akkurat DEG til å holde munn….. i all evighet.

Mange bærer på en historie som er så intens, så sterk, så grusom ; at historien faktisk ikke tåler så mye lys. Hele familier får seg en knekk.

Det som er viktig for deg som offer å forstå er at knekken er det ikke du som skaper med å si fra, med å dele, med å anmelde. Den knekken har overgriperen skapt allerede første sekund han tok på deg første gang. Fra det øyeblikket ble du forandret. Fra det øyeblikket ble livet ditt annerledes enn det kunne ha blitt om han ikke hadde tatt på deg. Fra det øyeblikket begynte din familie og dine nærmeste å kjenne knekken.

Min familie ante ingenting om det som skjedde med meg, men de så jo en forandring i meg. De så jo at jeg etter hvert ble noe utagerende, noe tøff, med sterkt markeringsbehov og inneboende protest. At jeg i perioder ble dyster og tankefull, at jeg reagerte rart på kos og kjærlighet.

DET er knekken. Knekken er allerede der. Plassert der av en dysfunksjonell person med svekkede sjelsevner. Og det er IKKE ditt ansvar i det hele tatt. Ikke i det aller minste!

Jeg hadde alle disse tankene selv. ALLE!

«Jeg kan ikke anmelde, hva skal skje med min familie?»

«Jeg tørr ikke si noe, ingen vil tro meg»

«Hva om han dreper pappa»

Osv osv osv…….

Den støtten man får fra helt uventet hold når man åpner opp er ren terapi.

Det å snakke om det er ren terapi.

Det å gå til politi, gå til lege, gå til noen å snakke om det for at NOEN skal vite hvem denne personen EGENTLIG er…… det er terapi!

Man tror man vil stå så alene etter man setter i gang slike prosesser. Men hvor alene er vi ikke FØR da? Alene om alt …. Alle de andre virker som de er statister i en film…

Jeg råder ingen til noe, ingen skal gjøre noe de ikke er klare for og mange har brent inne med sin historie i mange mange år. De er voksne, kanskje vel voksne, og sitter på sin egen hemmelighet som er av en sånn art at det vil rokke ved livet de har klart å opparbeidet seg i løpet av et langt liv i kamp. Jeg forstår at de ikke vil dele, ikke vil åpne.

Om du er i tvil, om du kjenner at du egentlig burde dele har du mange alternativer. I kolonnen til høyre finnes mange kontaktpunkt du kan bruke til å finne noen å snakke med. Bruk dem for alt de er verdt!

Åpent brev til en Pappa

I dag er det «Hildur» på 40 fra MidtNorge som skal dele sitt åpne brev til sin far med oss. Igjen er jeg dypt takknemlig for at noen vil dele sin vanskelige historie. 
Gi gjerne tilbakemelding til «Hildur» i kommentarfeltet, det vil bli satt pris på.

——————————————————————————————————–Du lever 
Og gir meg dårlig samvittighet. Kan ikke du bare dø? Vil egentlig ikke se deg mere.
Hun måtte dø, men du lever. Vi har nesten aldri kontakt lenger. Jeg orker ikke late som.
Late som at alt er okey, som om alt er borte, ikke eksisterer. 
Det finnes ikke plass for deg lenger, men du er ofte i mine tanker. Hvorfor? 
Hjernen min maler mye på hvorfor. Du tok så mye fra meg.
Du tok tryggheten min. Tilliten min. Barndommen min. Det er mye jeg ikke husker fra barndommen min. Hvorfor? 

En del av meg har elsket deg hele tiden, du er jo min far. Pappan min. 
Men jeg kjenner ikke det sånn lenger. Du har gjort meg altfor vondt. Tatt så mye fra meg.
Mye av livet mitt har begrenset seg pga av det du har gjort.
Jeg har haft så liten tro på meg selv. Likevel har jeg vel klart meg ganske bra. Eller? 

Jeg har ofte følt at jeg ikke passer inn. Jeg passet ikke inn i det bildet som blir vist av en som har blitt seksuelt missbrukt. Det må ha vært min feil! Jeg er ikke normal! 

I media blir alltid en missbrukt fremstillt som ei som ikke klarer å ha fysisk kontakt, sex og som det går dårlig med. Jeg liker sex. Eksprimenterer og koser meg med det. Men jeg har på en måte alltid søkt bekreftelse i sex. Når eksmannen min ikke ville ha sex ble jeg knust. Elsket han ikke meg lenger? Det er vel sånn man viser kjærlighet?! 

Det er ikke sånn man viser kjærlighet til et barn! Hvorfor viste du meg det? 
Hvorfor? Hvordan kan en voksen ha seksuelle følelser til et barn? Hvorfor? 
Hvorfor var det ingen som så hvordan jeg hadde det? 

Jeg vet jo det da, hun blide til frokost (det lille barnet) lot som alt var bra. 
Hun forsvarte meg for alt og meg selv. Hun passet på så ingen så det ekle. Hun hjalp meg å sette masken på. Og jeg ble den glade. Men inni meg rant tårene av smerten. 
Ingen må vite, ingen må se! 

Måten jeg reagerer på når ting ikke går bra, er relatert til det jeg har opplevd. «det lille barnet passer på deg og dyker opp når du føler deg attakert» : sier psykologen. 
Og det er sant. Og når det blir for vondt, bryter jeg sammen. Jeg forsvarer ikke meg selv men tar imot. Jeg fortjener det nok! Jeg er jo ikke bra nok. Hjernen min vender seg mot meg og hjelper til å trykke meg ned. Lenger og lenger ned. Helt til det blir vanskelig å komme opp igjen. 

Her om dagen så jeg en kopp i en butikk. På koppen sto det: » Til verdens beste pappa» .
Hvorfor får jeg aldri oppleve å gi bort en sånn, med kjærlighet? 
Jeg begynner nesten å gråte der og da, men borrer istedet neglene inn i huden på hendene mine. Smerten gjør at fokusen blir borte og jeg klarer å gå videre. 

Det har du tatt ifra meg også. Gleden av å elske deg. Være trygg sammen med deg.

Det er vondt. Jeg må bare innse det og leve med at : 

Du kan aldri bli verdens beste pappa ! !  

En sterk historie, fortalt av mor

«Heidi» og «Rasmus» er et ektepar med flere barn og de bor i Vestnorge. Historien under er skrevet av Heidi fordi hun ønsker å få belyst temaet overgrep fra foreldres vinkel. Rasmus er selvfølgelig også med på dette og ønsker også mer åpenhet om temaet. Det er ikke  så ofte man får ta del i en slik historie. Jeg er dypt takknemlig for tilliten som er meg vist ved at de velger å dele dette med ikkealene.com

Jeg er helt sikker på at disse ord når fram til den mammaen eller pappaen som sitter hjemme og ikke vet/tør/forstår helt… Tusen takk til dere begge to, sterke flotte mennesker!
—————————————————————————————————————- 

Dette er en sår og vanskelig historie og fortelle fordi dette omhandler vår datter og fordi jeg ønsker å skåne henne. Likevel ønsker jeg å fortelle den til noen.

Historien vår startet før jenta vår var 3 år. Til stadighet kom hun hjem fra barnehage og var sår nedentil.
I starten trodde vi det var bleieutslett, eksem osv og vi snakket om hva vi kunne gjøre. Vi brukte all slags salver på henne, uten at det hjalp noe særlig.
Når vi hadde lengre opphold fra barnehage ble det bedre, og vi tenkte det var fordi vi skiftet straks hun ble våt.
Det gikk en tid og jenta vår begynte å kvie seg for å skifte. Hun sutret når vi tok av bleien, tok seg til skrittet og var ukomfortabel.
Hun hadde ikke noe godt språk på den tiden, men en gang jeg spurte om hvorfor hun var sår svarte hun «fingeren.»
«Fingeren?» spør jeg og ser på henne. Hun holder opp en finger og sier «Sigmund fingeren.»

Jeg spurte hva hun mente, men hun ville ikke snakke om det. Jeg forsto ikke den gang hva jeg skulle legge i det. Jeg tenkte først at dette var en ansatt som hadde vært uforsiktig ved stell, og tanken på overgrep turde jeg ikke tenke på. I mitt bakhode svirret den likevel svakt, men ikke nok til at jeg tok tak i det. Jeg trodde jeg var overhysterisk, overbeskyttende og «tenkte det verste.»
Jeg ringte på den tiden Barnehuset og la frem saken. Jeg fortalte hva som var skjedd, hvordan datteren vår oppførte seg og hva hun hadde sagt. De jeg snakket med på Barnehuset tok saken opp i teamet sitt, og ringte meg tilbake etter drøfting. De mente jeg skulle se ting an, skrive opp alt som skjedde og datere dette. De ville jeg skulle snakke med de i barnehagen og fortelle at hun ennå slet med sårhet og at hun ofte nevnte Sigmund i denne sammenhengen.
Jeg ventet og ventet. Det som var dager virket som uker, og jeg lette hele tiden etter «et tegn» på noe som skulle avkrefte eller bekrefte noe.
Da jeg bestemte meg for å snakke med barnehagen sluttet Sigmund brått, og datteren vår ble straks bedre. Hun sluttet å være sår, og jeg la det bort i bakhodet

Siden det gikk så bra etter Sigmund sluttet skled tankene bort i hverdagen. De ble lagt til side som noe jeg ikke ønsket å tenke på lenger. Jeg bortforklarte det med at det var en uerfaren ansatt som hadde vært uforsiktig.
Det gikk noen måneder og datteren vår begynte plutserlig og bli svært vanskelig i stellesituasjoner. Hun ville ikke ha av bleien, hun nektet å bade uten badebleie og hun ba oss til stadighet være forsiktig når vi stelte på henne. Hun nekter å bade uten bleie. Hun ble hysterisk om vi forsøkte. Hun fikk «anfall» den gangen jeg forsøkte å bade henne uten bleie og slår etter meg. Det har hun aldri gjort, verken før eller siden. Hun skrek til hun var blå, hun hylte og gispet etter luft. Jeg gråt av dårlig samvittighet og skjønte fortsatt ikke hva som var galt. Jeg drar til legen. Hun blir sjekket for urinveisinfeksjon, sopp og annet. Ingenting blir funnet, og jenta vår sliter fortsatt grusomt.

Hun sa ofte at vi ikke måtte vaske hardt, vi måtte være forsiktige og at hun hadde vondt. Jeg fortsatte og skrive ned hendelser vi hadde som var uforklarlige, og spurte til sist rett ut hva Sigmund brukte å gjøre når han stelte på henne.
Svaret fra vår kjære datter glemmer jeg aldri

«Sigmund  (her kommer en forklarende del av det vår datter sa som er fjernet fra historien da den er konkret og detaljert. Jeg velger å ikke dele dette) …. Mamma det gjør vondt. Jeg ropte høyt men ingen kom.»

Verden min stoppet. Jeg visste ikke om jeg skulle spy, skrike eller svime av. Som i tåke hører jeg min egen stemme spørre jenta mi hva som hadde skjedd. Hun fortalte det samme en gang til og mens bakken svaier hører jeg meg selv si at det er ikke hennes feil og at det var veldig galt gjort av Sigmund. Jeg steller jenta mi mens jeg forteller at det ikke er hennes feil. Jeg håper hun forstår. Hele kvelden er i tåke. Jeg husker jeg på en eller annen måte klarer å legge jenta vår og søsknene hennes. Etter dette husker jeg gråt. Jeg gråter så jeg tror jeg skal revne. Plutserlig faller alt på plass. Alle tingene hun har sagt før, at hun var rød, sår og vanskelig. Det er den jævligste siste pusslespillbiten jeg noen gang trodde jeg skulle legge. Likevel var den der, rett foran oss. Det verste er at datteren vår forteller at hun måtte si unnskyld til Sigmund. Hun trodde det var hennes feil at han gjorde henne vondt og hun skrek….

Vi var i sjokk. Vi ante ikke hva vi skulle gjøre. Dagene glir inni hverandre, men jeg husker vi blir enige om å forsøke å ta ting i rett rekkefølge. Jeg husker vi tenkte vi skulle handle etter «uskyldig til motsatte er bevist.» Vi visste ikke, vi tenkte at tvilen måtte komme Sigmund til gode. For hvem gjør vel sånne ting med barn? Med en treåring?
Vi tenkte dette kunne være en misforståelse, vi vippet frem og tilbake fra å tro at noe galt hadde skjedd til at «kanskje han har vært uforsiktig…»

Jeg husker alt som om at jeg sto på siden av meg selv og tar telefonen en gang til til Barnehuset.
På nytt forklarer jeg situasjonen, og får bekreftelse på at dette er svært alvorlig. De lytter til meg, de forteller hva jeg skal gjøre. Deretter har vi en plan.
Vi ringer Barnevernet og forteller alt sammen. Vi holder navn utenom, vi holder utenom at dette er i barnehagen. På en eller annen syk måte leter vi fortsatt etter bekreftelse på om dette virkelig kan stemme. Jeg tror ingen av oss ville innse at dette faktisk har skjedd. (Det gikk lang tid før jeg skjønte det, lenge etter Politi, Barnevern, Kripos, advokaten, PPD og Barnehuset hadde sagt sitt. Ingen kunne utelukke at dette ikke hadde skjedd, flere av instansene hadde ingen tvil.)

Etter avtale med Barnevernet filmer jeg konsekvent alle ganger vi steller på jenta vår. Vi er påpasselig med å aldri legge ordene i munnen hennes, men oppfordrer henne til å vise/fortelle hva som har skjedd i stellesituasjoner. Nye ting dukker opp, og vi skjønner plutserlig mange, forferdelige sammenhenger. Vi filmer ansiktet hennes mens hun forteller og viser hva Sigmund gjorde mot henne. Dette skal legges frem som bevis i en eventuell rettssak. Vi står å gråter i smug mens hun leker på rommet. Vi samler oss for familien, smiler mot menneskene vi møter og bærer smerten som er grusom hemmelighet.

En representant fra Barnevernet kommer og samtaler med datteren vår, alt blir filmet.
Trygt plassert på fanget forteller hun til sist hva Sigmund har gjort. Hun klarer ikke fortelle om hvor mange ganger det har skjedd. Det er mye usammenhengende, men hun forteller historien igjen, akkurat slik hun har gjort før til meg og pappan.
Veien videre går fort. Vi møter Politiet hvor Barnevernet anmelder forholdene. Politiet forteller at det er ikke oss det skal ligge på, dette er ute av våre hender. Vi har gjort det riktige, og roser oss for måten vi har gjort det på. Fortsatt er Sigmund, og andre uvitende om dette og vi ønsker ikke at det skal bli en offentlig sak.

Vi er fortsatt redd for å trå feil. Fortsatt møter vi blikkene til hverandre og spør hverandre om dette virkelig kan ha skjedd. Titalls ganger om dagen spør vi hverandre «enn om det er sånn-og-sånn i stede…?» men kommer alltid frem til samme konklusjon. Datteren vår har vært utsatt for overgrep.

Etter at forholdet er anmeldt går det raskt. Vi får dato for når Politiet skal hente Sigmund til avhør. Boligen skal bli ransaket. Vi er også inne til avhør. Jeg husker ikke så mye, men jeg husker en varm kopp kaffe og et blikk fylt av omsorg; «jeg ser du er sliten.»
På en måte er det godt å få dele det, få sammenheng. Hos Politiet kommer dagboken min svært godt til nytte og blir en del av bevismaterialene sammen med videofilmene. Politiet ser svært alvorlig på hendelsen og kobler inn Kripos. De skal assistere når datteren vår skal til dommeravhør hos Barnehuset. Dagene og nettene glir inni hverandre, og jeg sover ikke. Vi er slitne, på randen til sammenbrudd.

Avhør av Sigmund blir gjort, og Politiet starter med å gjennomgå beslagsleggelsene. Samtidig er vi inne på dommeravhør hos Barnehuset og vet at alt avhenger av hvordan det går der.
I dommeravhøret får ikke vi foreldre være tilstede, men bistandsadvokaten vår får observere sammen med dommer, representanter fra Barnehuset og forsvarsadvokaten til Sigmund.
Det er en lang dag. Vi har passet på å ikke si noe til datteren vår som skal påvirke henne på noen måte, og hun er svært flink i avhør. Hun forteller usammenhengende om hendelsen(e), men forteller nok til at alle forstår hva som har skjedd. Men når etterforskeren fra Kripos spør om navn vil hun ikke svare. Da ønsker hun ikke fortelle mer. Hun orker ikke, hun vil heller gå til mamma og pappa.
Og det får hun selvfølgelig lov til.

Etter dette får vi time med Barnehuset til samtale og oppfølging. Ingen der er i tvil, de mener hun er blitt utsatt for overgrep. Jeg har ikke tall på hvor mange tårer vi har felt, hvor mange puter jeg har slått og hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg kunne gå forbi loven og ta saken i mine egne hender.
Vi får vite fra Politiet at dommeravhøret er ikke nok til å gå til sak med. Når ikke datteren vår har vært klar på navnet holder det ikke i en rettssak. Og om vi kom dit, ville vi tapt.

Det var, og er en forferdelig vanskelig ting å leve med. Vi vet at han går fri der ute et sted, mens vi sitter her med all dritten han laget. Politiet roste oss. De sier at om det kommer inn en slik anmeldelse til på han så vil han bli dømt. Inntil den tid står det bare på rullebladet hans at han er siktet i en slik sak.

Vi fikk god oppfølging i ettertid. Vi var på BUP med datteren vår, og fikk veiledning videre fra dem. Plagene hun har hadde med stell er over. Vi trygget henne på at Sigmund ikke kunne gjøre henne noe vondt mer og at det ikke er hennes feil. Vi sa vi tar vare på henne og søsknene hennes. Vi sa hun var trygg.

Etter som tiden gikk sluttet hun og snakke om Sigmund. Hun har fått bearbeidet hendelsene for nå, og vi tar ikke opp temaet så lenge hun ikke sier noe selv. Hun skal få lov å være barn. Jenta vår er nå en glad og trygg førskoleunge som har hatt en vanskelig start.

Dagene som kommer? De tar vi når de kommer.

——————————————————————————————————————–

Tror du at ditt barn kan være utsatt for overgrep? Bruk Heidi og Rasmus som eksempel; ta kontakt med de rette instanser og de vil hjelpe deg videre slik at dere alle får den hjelpen dere trenger! 

Helsestasjon
Helsesøster
Jordmor
Fastlege
Rådgiver
Politi
Sykepleier
Lærer
Kontaktperson på skolen

Alle disse vil kunne hjelpe deg videre. Om du føler du vil snakke med noen finner du en liste i menyen til høyre der du finner flere steder du kan rette både mail og telefoner.

Det blir bedre!