Marerittet; Ditt barn er utsatt for overgrep

Hun kommer hjem til deg , hun gråter. Hun har nettopp vært full (i alt for ung alder) og hun har knust vinduet til butikken der dere bor….. Hun kler seg i tynne, utfordrende klær og hun sminker seg til hun ser ut som en gatejente.
(Eksempelsvis)

Nå gråter hun…… og hun sier:

«Mamma…. husker du Toralf? Han som jobbet som vaktmester på skolen?»

Du begynner først å tenke på hvem denne Toralf er, så starter de andre tankene …. hva i all verden er det hun sier? Hva har Toralf med dette å gjøre? Han flyttet jo for flere år siden? Var det ikke han som bodde…..? Han har vel ikke gjort henne noe? Har han? Neiiiiiiii!

I det øyeblikket du forstår at en voksen person har vært slem med ditt barn, ikke bare slem men av en sånn art og grad at du nesten ikke klare å tenke på det engang… I det øyeblikket du forstår at en voksen mann har utført seksuelle handlinger med ditt kjære elskede barn…. I det øyeblikket endres ditt liv på 1 sekund.

Du vet ikke lenger hvordan du skal forholde deg til din datter. Du begynner å forstå at alt hun har gjort og vært med på; alle kranglene dere har hatt, alle hintene fra henne… klærne, frisyren… ALT har vært et rop om hjelp. Og DU har ikke vært der for å hjelpe henne.

Det er vondt. Jeg vet. Fryktelig vondt.

Mange spør meg hva de skal gjøre, hvordan de skal være for sine venner/familiemedlemmer som har vært utsatt for overgrep. Dette finnes det ikke noe godt svar på, men en fellesfaktor tror jeg at jeg tørr å si at vi har. Vi ønsker/har behov for å være akseptert og respektert. Vi har måttet lyve om så mye i vårt liv på grunn av denne voksenpersonen at når vi først har bestemt oss for å legge kortene på bordet og fortelle om alt så ønsker vi/har vi behov for å bli trodd. Og akseptert. Og holdt rundt.

Oftest har vi behov for et sted vi kan komme å bare være. Bare eksistere å være trygge. Kjenne på at her, i dette rommet, er vi 100% akseptert og velkommen. Vite at på tross av alt er vi elsket, behøvet og gitt rom for.

Jeg tror også det er viktig at foreldre og søsken (og besteforeldre) får en mulighet til å snakke med noen som skjønner utfordringene rundt overgrep. Jeg skulle likt å sagt at dette gjerne kan være en snill nabokone eller en venninne som selv har vært utsatt for det samme, men jeg mener ikke det faktisk.

Du trenger et utenforstående perspektiv, du trenger noen som kan dra hodet ditt ut av sanda, Jeg sier ikke du må benytte deg av psykolog, for dette skremmer mange. Men en psykiatrisk sykepleier som alle kommunene nå har tilgjengelige, en annen helsearbeider som kan sette deg i kontakt med terapauter/rådgivere som kan snakke med deg om dette.

Om du er her inne å leser og ikke helt vet hvem du skal snakke med eller hvordan du skal gå fram, kan du kontakte BRIS (Kompetanse og støttesenter mot seksuelle overgrep) på telefon 800 57 000 , døgnåpen og gratis telefon der.

Det eneste som er helt sikkert IKKE nytter er å tie det stille. Gjør meg det at du ikke tier. Det er så vondt! Både for meg, for deg og for den du kjenner som er utsatt for overgrep.

Vi er alle noens baby; vi har noen ganger behov for å bli tatt vare på.

Klem