Åpent brev til en Pappa

I dag er det «Hildur» på 40 fra MidtNorge som skal dele sitt åpne brev til sin far med oss. Igjen er jeg dypt takknemlig for at noen vil dele sin vanskelige historie. 
Gi gjerne tilbakemelding til «Hildur» i kommentarfeltet, det vil bli satt pris på.

——————————————————————————————————–Du lever 
Og gir meg dårlig samvittighet. Kan ikke du bare dø? Vil egentlig ikke se deg mere.
Hun måtte dø, men du lever. Vi har nesten aldri kontakt lenger. Jeg orker ikke late som.
Late som at alt er okey, som om alt er borte, ikke eksisterer. 
Det finnes ikke plass for deg lenger, men du er ofte i mine tanker. Hvorfor? 
Hjernen min maler mye på hvorfor. Du tok så mye fra meg.
Du tok tryggheten min. Tilliten min. Barndommen min. Det er mye jeg ikke husker fra barndommen min. Hvorfor? 

En del av meg har elsket deg hele tiden, du er jo min far. Pappan min. 
Men jeg kjenner ikke det sånn lenger. Du har gjort meg altfor vondt. Tatt så mye fra meg.
Mye av livet mitt har begrenset seg pga av det du har gjort.
Jeg har haft så liten tro på meg selv. Likevel har jeg vel klart meg ganske bra. Eller? 

Jeg har ofte følt at jeg ikke passer inn. Jeg passet ikke inn i det bildet som blir vist av en som har blitt seksuelt missbrukt. Det må ha vært min feil! Jeg er ikke normal! 

I media blir alltid en missbrukt fremstillt som ei som ikke klarer å ha fysisk kontakt, sex og som det går dårlig med. Jeg liker sex. Eksprimenterer og koser meg med det. Men jeg har på en måte alltid søkt bekreftelse i sex. Når eksmannen min ikke ville ha sex ble jeg knust. Elsket han ikke meg lenger? Det er vel sånn man viser kjærlighet?! 

Det er ikke sånn man viser kjærlighet til et barn! Hvorfor viste du meg det? 
Hvorfor? Hvordan kan en voksen ha seksuelle følelser til et barn? Hvorfor? 
Hvorfor var det ingen som så hvordan jeg hadde det? 

Jeg vet jo det da, hun blide til frokost (det lille barnet) lot som alt var bra. 
Hun forsvarte meg for alt og meg selv. Hun passet på så ingen så det ekle. Hun hjalp meg å sette masken på. Og jeg ble den glade. Men inni meg rant tårene av smerten. 
Ingen må vite, ingen må se! 

Måten jeg reagerer på når ting ikke går bra, er relatert til det jeg har opplevd. «det lille barnet passer på deg og dyker opp når du føler deg attakert» : sier psykologen. 
Og det er sant. Og når det blir for vondt, bryter jeg sammen. Jeg forsvarer ikke meg selv men tar imot. Jeg fortjener det nok! Jeg er jo ikke bra nok. Hjernen min vender seg mot meg og hjelper til å trykke meg ned. Lenger og lenger ned. Helt til det blir vanskelig å komme opp igjen. 

Her om dagen så jeg en kopp i en butikk. På koppen sto det: » Til verdens beste pappa» .
Hvorfor får jeg aldri oppleve å gi bort en sånn, med kjærlighet? 
Jeg begynner nesten å gråte der og da, men borrer istedet neglene inn i huden på hendene mine. Smerten gjør at fokusen blir borte og jeg klarer å gå videre. 

Det har du tatt ifra meg også. Gleden av å elske deg. Være trygg sammen med deg.

Det er vondt. Jeg må bare innse det og leve med at : 

Du kan aldri bli verdens beste pappa ! !