En sterk historie, fortalt av mor

«Heidi» og «Rasmus» er et ektepar med flere barn og de bor i Vestnorge. Historien under er skrevet av Heidi fordi hun ønsker å få belyst temaet overgrep fra foreldres vinkel. Rasmus er selvfølgelig også med på dette og ønsker også mer åpenhet om temaet. Det er ikke  så ofte man får ta del i en slik historie. Jeg er dypt takknemlig for tilliten som er meg vist ved at de velger å dele dette med ikkealene.com

Jeg er helt sikker på at disse ord når fram til den mammaen eller pappaen som sitter hjemme og ikke vet/tør/forstår helt… Tusen takk til dere begge to, sterke flotte mennesker!
—————————————————————————————————————- 

Dette er en sår og vanskelig historie og fortelle fordi dette omhandler vår datter og fordi jeg ønsker å skåne henne. Likevel ønsker jeg å fortelle den til noen.

Historien vår startet før jenta vår var 3 år. Til stadighet kom hun hjem fra barnehage og var sår nedentil.
I starten trodde vi det var bleieutslett, eksem osv og vi snakket om hva vi kunne gjøre. Vi brukte all slags salver på henne, uten at det hjalp noe særlig.
Når vi hadde lengre opphold fra barnehage ble det bedre, og vi tenkte det var fordi vi skiftet straks hun ble våt.
Det gikk en tid og jenta vår begynte å kvie seg for å skifte. Hun sutret når vi tok av bleien, tok seg til skrittet og var ukomfortabel.
Hun hadde ikke noe godt språk på den tiden, men en gang jeg spurte om hvorfor hun var sår svarte hun «fingeren.»
«Fingeren?» spør jeg og ser på henne. Hun holder opp en finger og sier «Sigmund fingeren.»

Jeg spurte hva hun mente, men hun ville ikke snakke om det. Jeg forsto ikke den gang hva jeg skulle legge i det. Jeg tenkte først at dette var en ansatt som hadde vært uforsiktig ved stell, og tanken på overgrep turde jeg ikke tenke på. I mitt bakhode svirret den likevel svakt, men ikke nok til at jeg tok tak i det. Jeg trodde jeg var overhysterisk, overbeskyttende og «tenkte det verste.»
Jeg ringte på den tiden Barnehuset og la frem saken. Jeg fortalte hva som var skjedd, hvordan datteren vår oppførte seg og hva hun hadde sagt. De jeg snakket med på Barnehuset tok saken opp i teamet sitt, og ringte meg tilbake etter drøfting. De mente jeg skulle se ting an, skrive opp alt som skjedde og datere dette. De ville jeg skulle snakke med de i barnehagen og fortelle at hun ennå slet med sårhet og at hun ofte nevnte Sigmund i denne sammenhengen.
Jeg ventet og ventet. Det som var dager virket som uker, og jeg lette hele tiden etter «et tegn» på noe som skulle avkrefte eller bekrefte noe.
Da jeg bestemte meg for å snakke med barnehagen sluttet Sigmund brått, og datteren vår ble straks bedre. Hun sluttet å være sår, og jeg la det bort i bakhodet

Siden det gikk så bra etter Sigmund sluttet skled tankene bort i hverdagen. De ble lagt til side som noe jeg ikke ønsket å tenke på lenger. Jeg bortforklarte det med at det var en uerfaren ansatt som hadde vært uforsiktig.
Det gikk noen måneder og datteren vår begynte plutserlig og bli svært vanskelig i stellesituasjoner. Hun ville ikke ha av bleien, hun nektet å bade uten badebleie og hun ba oss til stadighet være forsiktig når vi stelte på henne. Hun nekter å bade uten bleie. Hun ble hysterisk om vi forsøkte. Hun fikk «anfall» den gangen jeg forsøkte å bade henne uten bleie og slår etter meg. Det har hun aldri gjort, verken før eller siden. Hun skrek til hun var blå, hun hylte og gispet etter luft. Jeg gråt av dårlig samvittighet og skjønte fortsatt ikke hva som var galt. Jeg drar til legen. Hun blir sjekket for urinveisinfeksjon, sopp og annet. Ingenting blir funnet, og jenta vår sliter fortsatt grusomt.

Hun sa ofte at vi ikke måtte vaske hardt, vi måtte være forsiktige og at hun hadde vondt. Jeg fortsatte og skrive ned hendelser vi hadde som var uforklarlige, og spurte til sist rett ut hva Sigmund brukte å gjøre når han stelte på henne.
Svaret fra vår kjære datter glemmer jeg aldri

«Sigmund  (her kommer en forklarende del av det vår datter sa som er fjernet fra historien da den er konkret og detaljert. Jeg velger å ikke dele dette) …. Mamma det gjør vondt. Jeg ropte høyt men ingen kom.»

Verden min stoppet. Jeg visste ikke om jeg skulle spy, skrike eller svime av. Som i tåke hører jeg min egen stemme spørre jenta mi hva som hadde skjedd. Hun fortalte det samme en gang til og mens bakken svaier hører jeg meg selv si at det er ikke hennes feil og at det var veldig galt gjort av Sigmund. Jeg steller jenta mi mens jeg forteller at det ikke er hennes feil. Jeg håper hun forstår. Hele kvelden er i tåke. Jeg husker jeg på en eller annen måte klarer å legge jenta vår og søsknene hennes. Etter dette husker jeg gråt. Jeg gråter så jeg tror jeg skal revne. Plutserlig faller alt på plass. Alle tingene hun har sagt før, at hun var rød, sår og vanskelig. Det er den jævligste siste pusslespillbiten jeg noen gang trodde jeg skulle legge. Likevel var den der, rett foran oss. Det verste er at datteren vår forteller at hun måtte si unnskyld til Sigmund. Hun trodde det var hennes feil at han gjorde henne vondt og hun skrek….

Vi var i sjokk. Vi ante ikke hva vi skulle gjøre. Dagene glir inni hverandre, men jeg husker vi blir enige om å forsøke å ta ting i rett rekkefølge. Jeg husker vi tenkte vi skulle handle etter «uskyldig til motsatte er bevist.» Vi visste ikke, vi tenkte at tvilen måtte komme Sigmund til gode. For hvem gjør vel sånne ting med barn? Med en treåring?
Vi tenkte dette kunne være en misforståelse, vi vippet frem og tilbake fra å tro at noe galt hadde skjedd til at «kanskje han har vært uforsiktig…»

Jeg husker alt som om at jeg sto på siden av meg selv og tar telefonen en gang til til Barnehuset.
På nytt forklarer jeg situasjonen, og får bekreftelse på at dette er svært alvorlig. De lytter til meg, de forteller hva jeg skal gjøre. Deretter har vi en plan.
Vi ringer Barnevernet og forteller alt sammen. Vi holder navn utenom, vi holder utenom at dette er i barnehagen. På en eller annen syk måte leter vi fortsatt etter bekreftelse på om dette virkelig kan stemme. Jeg tror ingen av oss ville innse at dette faktisk har skjedd. (Det gikk lang tid før jeg skjønte det, lenge etter Politi, Barnevern, Kripos, advokaten, PPD og Barnehuset hadde sagt sitt. Ingen kunne utelukke at dette ikke hadde skjedd, flere av instansene hadde ingen tvil.)

Etter avtale med Barnevernet filmer jeg konsekvent alle ganger vi steller på jenta vår. Vi er påpasselig med å aldri legge ordene i munnen hennes, men oppfordrer henne til å vise/fortelle hva som har skjedd i stellesituasjoner. Nye ting dukker opp, og vi skjønner plutserlig mange, forferdelige sammenhenger. Vi filmer ansiktet hennes mens hun forteller og viser hva Sigmund gjorde mot henne. Dette skal legges frem som bevis i en eventuell rettssak. Vi står å gråter i smug mens hun leker på rommet. Vi samler oss for familien, smiler mot menneskene vi møter og bærer smerten som er grusom hemmelighet.

En representant fra Barnevernet kommer og samtaler med datteren vår, alt blir filmet.
Trygt plassert på fanget forteller hun til sist hva Sigmund har gjort. Hun klarer ikke fortelle om hvor mange ganger det har skjedd. Det er mye usammenhengende, men hun forteller historien igjen, akkurat slik hun har gjort før til meg og pappan.
Veien videre går fort. Vi møter Politiet hvor Barnevernet anmelder forholdene. Politiet forteller at det er ikke oss det skal ligge på, dette er ute av våre hender. Vi har gjort det riktige, og roser oss for måten vi har gjort det på. Fortsatt er Sigmund, og andre uvitende om dette og vi ønsker ikke at det skal bli en offentlig sak.

Vi er fortsatt redd for å trå feil. Fortsatt møter vi blikkene til hverandre og spør hverandre om dette virkelig kan ha skjedd. Titalls ganger om dagen spør vi hverandre «enn om det er sånn-og-sånn i stede…?» men kommer alltid frem til samme konklusjon. Datteren vår har vært utsatt for overgrep.

Etter at forholdet er anmeldt går det raskt. Vi får dato for når Politiet skal hente Sigmund til avhør. Boligen skal bli ransaket. Vi er også inne til avhør. Jeg husker ikke så mye, men jeg husker en varm kopp kaffe og et blikk fylt av omsorg; «jeg ser du er sliten.»
På en måte er det godt å få dele det, få sammenheng. Hos Politiet kommer dagboken min svært godt til nytte og blir en del av bevismaterialene sammen med videofilmene. Politiet ser svært alvorlig på hendelsen og kobler inn Kripos. De skal assistere når datteren vår skal til dommeravhør hos Barnehuset. Dagene og nettene glir inni hverandre, og jeg sover ikke. Vi er slitne, på randen til sammenbrudd.

Avhør av Sigmund blir gjort, og Politiet starter med å gjennomgå beslagsleggelsene. Samtidig er vi inne på dommeravhør hos Barnehuset og vet at alt avhenger av hvordan det går der.
I dommeravhøret får ikke vi foreldre være tilstede, men bistandsadvokaten vår får observere sammen med dommer, representanter fra Barnehuset og forsvarsadvokaten til Sigmund.
Det er en lang dag. Vi har passet på å ikke si noe til datteren vår som skal påvirke henne på noen måte, og hun er svært flink i avhør. Hun forteller usammenhengende om hendelsen(e), men forteller nok til at alle forstår hva som har skjedd. Men når etterforskeren fra Kripos spør om navn vil hun ikke svare. Da ønsker hun ikke fortelle mer. Hun orker ikke, hun vil heller gå til mamma og pappa.
Og det får hun selvfølgelig lov til.

Etter dette får vi time med Barnehuset til samtale og oppfølging. Ingen der er i tvil, de mener hun er blitt utsatt for overgrep. Jeg har ikke tall på hvor mange tårer vi har felt, hvor mange puter jeg har slått og hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg kunne gå forbi loven og ta saken i mine egne hender.
Vi får vite fra Politiet at dommeravhøret er ikke nok til å gå til sak med. Når ikke datteren vår har vært klar på navnet holder det ikke i en rettssak. Og om vi kom dit, ville vi tapt.

Det var, og er en forferdelig vanskelig ting å leve med. Vi vet at han går fri der ute et sted, mens vi sitter her med all dritten han laget. Politiet roste oss. De sier at om det kommer inn en slik anmeldelse til på han så vil han bli dømt. Inntil den tid står det bare på rullebladet hans at han er siktet i en slik sak.

Vi fikk god oppfølging i ettertid. Vi var på BUP med datteren vår, og fikk veiledning videre fra dem. Plagene hun har hadde med stell er over. Vi trygget henne på at Sigmund ikke kunne gjøre henne noe vondt mer og at det ikke er hennes feil. Vi sa vi tar vare på henne og søsknene hennes. Vi sa hun var trygg.

Etter som tiden gikk sluttet hun og snakke om Sigmund. Hun har fått bearbeidet hendelsene for nå, og vi tar ikke opp temaet så lenge hun ikke sier noe selv. Hun skal få lov å være barn. Jenta vår er nå en glad og trygg førskoleunge som har hatt en vanskelig start.

Dagene som kommer? De tar vi når de kommer.

——————————————————————————————————————–

Tror du at ditt barn kan være utsatt for overgrep? Bruk Heidi og Rasmus som eksempel; ta kontakt med de rette instanser og de vil hjelpe deg videre slik at dere alle får den hjelpen dere trenger! 

Helsestasjon
Helsesøster
Jordmor
Fastlege
Rådgiver
Politi
Sykepleier
Lærer
Kontaktperson på skolen

Alle disse vil kunne hjelpe deg videre. Om du føler du vil snakke med noen finner du en liste i menyen til høyre der du finner flere steder du kan rette både mail og telefoner.

Det blir bedre!