Kjære deg
Vi som har opplevd overgrep bærer mye smerte. Denne bærer vi ofte helt alene og samtidig som vi oppfører oss helt som forventet av oss. Dette gjør smerten større noen ganger.
I perioder er smerten svakere enn i andre perioder. Og andre ganger er den så intens at man nesten ikke får puste. Allikevel skal man måtte oppføre seg som forventet av en ungdom, en mamma, en student eller en kone.
Det er bare de av oss som har levd med denne eksakte stikkende smerten som forstår omfanget av dette. Som forstår blikkene vi møter noen ganger, der vi på tross av smilet hos vår nye venninne ser smerte. Den smerten vi selv bærer på. Den er lett å kjenne igjen. For oss.
Noen ganger lurer jeg på om vi en gang skal komme til et samfunn der senskadene fra overgrep blir akseptert og vi får de tilretteleggingene vi trenger i studier, jobb, privatliv.
Akkurat i disse dager er det bilder av en tapper gutt som overlevde en brann og som lever med kroppen full av skader. Lille tapre Even som må lære seg å leve livet sitt på en annen måte.
http://roysta13.wordpress.com/2012/11/23/even-7-er-hele-norges-forbilde/
SÅNN er det jeg føler meg. Med de samme skadene som Even og alle andre som har lignende skader. Jeg forstår ikke hva som er årsaken til at ikke andre mennesker ser det samme som meg. Jeg er skadet og i smerter.
Og det går ikke over. Det blir ikke slutt.
Men det blir bedre. Det blir bedre og bedre hver dag og i perioder er det faktisk så bra at du nesten glemmer den pågående stikkende smerten. I perioder kan du le helt uten at du stopper midt i latteren fordi du husker. I perioder som kan være lange kan du bare nyte livet. Så kommer det tilbake til deg og slår deg i magen som en glødende ildkule.
Men vi, vi som lever slik, vi har ikke rett på senskadeerstatning. Vi har ikke rett på å få alt det vi husker på, men hadde glemt da vi var unge, opp og tillagt en sak. Fordi det er forfallsdato på det de voksne gjør med barn. Det er bare straffbart en stund.
Å ha sex med et barn er kun straffbart i alt fra 10-20 år. Når den tiden er gått slutter handlingen å være rammet av lovverket…. så jo flinkere en overgriper er til å true, til å få deg til å holde kjeft, jo mindre straffbare er hans/hennes handlinger.
Jeg vet ikke hvordan vi skal kunne ta fatt på alt dette. Det er grusomt at ikke politikere har slikt på dagsorden…. vår smerte er da like reell selv om den ikke syns?
Min smerte forsvinner aldri. Den er plassert der av en voksen mann og jeg er ikke ansvarlig for den. Allikevel er jeg blitt ansvarlig for å bære den med verdighet. Bære den slik at andre ikke blir belemret med den. Bære den så den ikke går utover andre. Bære den uten å vise det slik at jeg kan delta i livet på en måte som synes akseptabel for omverden.
Jeg må betale behovene mine selv. Den bittelille erstatningen jeg fikk for 24 år siden forsvant fort. i over 20 år har jeg vært ansvarlig økonomisk for alt som måtte dukke opp av behov i forbindelse med min opplevelse.
Er det riktig?
Hvorfor er noen arr mere verdt enn andre?
Alle bilder googlet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar