Speil lyver ikke

Jeg kjente en jente en gang for lenge siden. En liten pike som hadde svar på alt. En som trodde at nordlenninger og utlenninger var samme folk og som var helt sikker på at mannen i månen kom til å snakke tilbake til henne bare hun ventet lenge nok.
Hun var uskyldig og vakker. Lyse fletter som lå på skuldrene hennes og hennes mor likte å sy kjoler til henne for å riktig gjøre stas på skjønnheten og uskyldigheten i henne.

Piken begynnte på skolen et år for tidlig fordi hun ikke fikk være hjemme lengre etter vurdering av barnepsykologer. Hun leste og skrev allerede og hadde mange engelske gloser innenfor. Hun var gløgg denne piken, lærerdatter på den ene siden og arven fra scenekunsten på den andre.

Hun likte morgenene, piken, tiden som gikk mens hun gikk til skolen. Hun kom ofte for sent og syntes det var helt naturlig at læreren burde forstå årsaken:

«Det er masssssse blåveis nede ved brannstasjonen asså!!!»
Årsakene kunne variere men var ofte et symptom på pikens største egenskap; drømme seg bort. Reise langt og lenge til der hvor det var trygt.

Hun fikk rollen som heksa i skoleskuespillet. Hun var stolt av det. Mor på første rad, smilende og selv stolt. Replikkene kunne hun på rams. Både sine egne og alle andres. Hun sang Do-Re-Mi på skoleavslutningen med det yndigste foldeminiskjørtet man kan tenke seg med rosa dotter på. Hun skrev dikt. Utrykte seg. Hun var flink.

Innsatspokalen for idrettsutøver med bemerkeselsverdig innsats fikk hun også som meget ung. Hun svømte seg til den på samme tid som hun svømte fra det andre.

Jeg kjente henne godt denne piken. Hun er fremdeles kjær for meg så mange år senere. Hun er voksen i dag og livet krever henne. Hun er fremdeles flink, fremdeles syns hun at verden bør stoppe når hun ser noe vakkert og hun flyr bort i sine drømmer og yver. Fremdeles for å finne det samme stedet. Det trygge.

Piken, i dag, bærer på en skygge i sine øyne som hun fikk før hun begynte på skolen. Skyggen ble plassert der av en voksen og kommer aldri til å endres. Den er en del av henne. 5 år av henne. En del av plattformen hun står på og bygger livet sitt på. En del av hjertet hennes. Sjela.

Jeg liker fremdeles piken. Hun betyr alt for meg. Jeg prøver å ta vare på henne så godt jeg kan. Av og til ser hun på meg å ler. Andre ganger renner tårer.

Speil lyver ikke.